Fra år 1300 til år 1700 var kyststripen Leangen – Hval – Syverstadholmen – Holmen et senter for saltproduksjon. Salt ble laget ved innkoking av sjøvann i store jernkar.
Salt kunne man lage overalt langs kysten, men fra disse områdene var veien kort over mot Tyrifjorden. Saltveien går blant annet gjennom Gupu.
Salt trengtes det mye av til konservering. Kjøtt og fisk som skulle lagres lengre tid måtte enten saltes, tørkes eller røkes. Man tilsatte gjerne også salt til mat som ble tørket eller røkt. Smør måtte tilsettes mye salt, ellers ville det fort bli harskt.
Mer om saltkoking
Salt var et viktig produkt som blant annet ble brukt til konservering.
Saltkoking hadde et betydelig omfang på 1400-tallet. Salt må ha vært et vanlig gårdsprodukt, også på gårder langt fra sjøen. Til og med gårder i Lommedalen hadde saltskyld (skatt). Det ble produsert salt på flere steder enn Sarbuvollen. Det mer saltproduksjon i Asker enn i Bærum.
Saltproduksjonene foregikk ved at saltvann ble dampet inn i store jernkjeler. Trolig gikk flere gårder sammen om å investere i slike kjeler. Det gikk med store mengder ved til saltkokingen.
Saltkokingen fikk mindre omfang på 1500- og 1600-tallet. Importert salt fra saltgruver i Tyskland, Frankrike og Spania var av langt bedre kvalitet enn det hjemmekokte saltet, og bøndene fikk etter hvert råd til å kjøpe dette. Likevel fortsatte de å koke salt i Asker og Bærum, og det de ikke brukte selv ble fraktet opp i landet til "Opplandene" (se nedenfor).
Omkring år 1700 tok saltkokingen i Asker slutt. I skifte på Nes i 1705 er gårdens andel i saltkjelen på Holmen regnet med i boets aktiva, men det opplyses at den ikke har vært i bruk de siste åtte år. Saltbruket på Arnestad var nedlagt i 1706. Salt fra Sør-Europa var bedre og billigere enn det norske. I sogneprest Frants Vogelius' beskrivelse av Asker og Bærum i 1745 står det: "I dette prestegjeld giøres ingen salt enten til egen eller andris fornødenhed". Under krigen fra 1807 til 1814 var utenrikshandelen blokkert i perioder, og saltkokingen fikk en kortvarig renessanse. Da skal det ha vært en saltkjele på Vettrestøa, også kalt Saltbustøa.
Mer om distribusjon av salt.
Saltet fra Oslofjorden ble levert til folk inne i landet. Før vi fikk veier og jernbaner, var vannveiene de beste transportårene både sommer og vinter. De som bodde i innlandet, hadde blant annet jern produsert av myrmalm å gi i bytte for saltet. Det er store jernvinneanlegg både i Hallingdal og nord for Rands fjorden (Dokkfiøy). Saltet ble også solgt direkte til forbruker.
I 1594 ble Nesøygodsets forvalter Cort Gyldener anklaget av handelsborgere i Oslo for urettmessig å ha handlet med landskyldvarene fra godsets gårder, blant annet salt. De mente slik handel var deres privilegium. Gyldener vant saken. Han viste til at handelen var nødvendig for å skaffe kontanter, og at det var lang tradisjon for at forvalterne hadde drevet slik handel.
Mer om samferdsel: Se Rik på historie s. 30 og
Tidslinje med omtale av historiske perioder i Bærum
Bakken, Thor Chr. (red). (2008). Budstikkas store Asker og Bærum-leksikon. Kunnskapsforlaget
Saltveien ved Gupu